Man kan ofte lure på måten kjærligheten fungerer,for kan man egentlig forutsi den? Neppe...
Man kan godt tro man vet det, men allikevel
går man i fella og brenner seg på det gang på gang...
F.eks kan man tro man endelig har funnet kjærligheten,
bare for å atter en gang få hjertet totalt knust av skuffelse...
Noenganger føler man seg sikre på at man har funnet DEN
i livet som man ØNSKER å dele livet sitt med, Satser alt,
Gir dem alt, og Ofrer alt, kun for å sitte knust tilbake...
Er det slik kjærligheten er ment å være?
Hva har skjedd med "Man skal elske og ære hverandre til døden skiller dem ad"
at man skal støtte hverandre i tunge og dårlige dager...
Dette klarte våre forfedre som en drøm, hvorfor klarer ikke vi det?
Hva er egentlig forskjellen med kjærlighet i år 2009 og år 1979?
Selv har jeg dype sår i mitt hjerte som ikke kommer til å gro på mange år,
om de noengang blir å gro. Er det slik Kjærligheten er ment å være?
Skal Kjærligheten gi oss smerter, og sår i hjertet?
Isåfall så har jeg misforstått Kjærligheten totalt.
I mitt syn var Kjærligheten det hærligeste på jord..
Å ha noen man VIRKELIG elsket, som man virkelig
ønsket å leve lykkelig med resten av livet, gifte seg, få barn,
bli en selvstendig lykkelig familie. Slik ser jeg på Kjærligheten..
Er klar over at veien dit er lang, tung, og mye motgang,
men hva med det fremtidige resultatet? Selv med avstand i bildet,
er det ikke verd å ofre tid, avstand og savn på den man virkelig elsker?
Trossalt har man jo HELE livet sammen når man endelig flytter sammen,
selv om det kan ta tid.
Men slik fungerer ikke Kjærligheten i 2009. Dette var normalt
i 1960-80 årene da menn ofte ble sjømenn og ble borte i månedsvis..
Jentene ventet på dem, trofaste og viste sin ekte kjærlighet.
Idag blir man dumpet ved første motgang og problem.
Synd å se at Kjærligheten har blitt slik, håper noen i fremtiden
innser hvordan verden har blitt, kanskje våre barn lærer av våre feil...
Her er en video jeg ser på mye for tiden.
gir meg minner om fortapt kjærlighet..
Hvorfor velger enkelte å være så egoistiske å inngå forhold de allerede vet er døfødt når de feks vet at avstand takler de ikke?
SvarSlettOpplevde det selv dette i fjor, selvom jeg sa i fra før date at jeg er ikke flyttbar pga barn. Jeg er tydeligvis for gammeldags for dagens samfunn, mitt eneste ønske på denne jord er å bli værende hos den jeg elsker til den dagen jeg dør. Noe som tydeligvis ikke er normalt i 2009. I dag er man mer opptatt av man skal være venner ved evt brudd enn å faktisk kjempe for det man har. Bruk og kast er blitt en litt for vanlig greie i 2009.
En ting er sikkert: Jeg har min livskjærlighet i dag, svikter han meg så har jeg opplevet kjærligheten for aller siste gang. Jeg kommer til å skjerme mine barn for flere skuffelser og sorger.