En gang for lenge, lenge siden
levde alle følelsene på en øy ute i havet et sted,
i ro, fred og fordragelighet.
Både Lykken, Tristheten, Kunnskapen, Forfengeligheten,
og alle de andre inkludert Kjærligheten levde der.
En dag fikk alle følelsene budskapet om,
at deres kjære øy skulle forsvinne,
- synke, og bli borte på havets bunn.
Tiden var inne for å ta farvel,
finne båtene frem og dra før øya sank.
Deres nye mål var å ta bolig hos menneskene.
Alle fikk det veldig travelt, bortsett fra en -
Kjærligheten - for hun ønsket ikke å forlate,
sin vakre øy før i siste sekund.
Øya forsvant bit for bit i havdypet,
og alle følelsene kastet seg i sine båter fra alle kanter,
og hastet av gårde for ikke å bli tatt med av dragsuget.
Da skjønte Kjærligheten at også hun måtte dra,
men oppdaget at det ikke var flere båter igjen,
så det eneste hun kunne gjøre var å rope om hjelp.
Først fikk Kjærligheten øye på Rikdom,
han kom seilende forbi i sin flotte båt.
Kjærligheten ropte derfor ut til Rikdom:
"Rikdom - kan ikke du ta meg med?"
"Nei, det kan jeg nok ikke Kjærlighet.
Min båt er lastet med gull, sølv og edle stener,
så det er nok ikke plass til deg her."
Øya sank mer og mer,
men så kom Forfengeligheten seilende forbi.
Kjærligheten ropte på nytt og ba om hjelp.
Forfengeligheten svarte:
"Jeg kan nok ikke hjelpe deg Kjærlighet,
du er allerede våt og kan ødelegge min fine båt."
Tristheten kom seilende rett etter,
og på nytt ropte Kjærligheten på hjelp.
"Tristhet - la meg få reise med deg,
jeg har ingen båt å dra i selv."
"Åhh du Kjærlighet, jeg er så trist og lei meg,
at jeg foretrekker å reise alene!",
svarte Tristheten.
Nå kom Lykken seilende forbi,
men hun var så lykkelig,
at hun ikke engang hørte Kjærlighetens rop.
Så hørtes en dyp, høy og mørk røst:
"Kom Kjærlighet, jeg skal ta deg med meg,
vi kan ikke la deg bli borte i havet."
Det var en av de aller eldste følelsene,
og Kjærligheten var så glad,
at hun rent glemte å spørre hvem han var,
for hun hadde aldri møtt ham før.
Da de var trygt i land, og den eldre var dratt,
stod Kjærligheten og undret seg over hvem han var.
Da kom en av de siste båtene i land,
også det en av de eldre, - Kunnskapen,
og kjærligheten bestemte seg å spørre ham.
"Det var Tiden," - svarte Kunnskapen.
"Tiden? Men - hvorfor hjalp Tiden meg,
enda jeg ikke hadde rukket å be om det?"
"For - det er bare Tiden som er i stand til,
å forstå hvor fantastisk ekte Kjærlighet er,"
svarte Kunnskapen
- "I had a stop in the start"
- "but but, it isn't only only you know"
- "The rat is loose"
- "It wåss so møch dog on the window"
- "When i keim around the corner, it all went to Hælvette"
- ''I came with a great fart and dishappered as a prikk in the sky''
- "i drived and then it was a sving and a sving til så a stein and pang i drived rett in the juletre"
- "he is my wife in the car ehh....no sex"
- "It's not only only, but but "
- "It's not the fart that kills you, it's the smell"